Fine folk vi har møtt!!!

I dag fikk Reddharene plutselig en litt uventet feriedag. Den yngste sangerinnen vår var blitt så hes, at hun fikk ikke til en tone!!! Og siden vi ikke hadde noen tante Sofie vi kunne ringe til, måtte vi rett og slett ta oss en fridag. Ja,ja.

Og når man først har en fridag, hva passer vel ikke bedre enn å filosofere litt over de siste dagene på turnè!!

Vi i Reddharene føler oss ekstremt priviligerte over å få treffe så mange fine folk!!! Og denne bloggen skal være en liten hyllest til alle de fine folka vi har møtt som vi enda ikke har skrevet om!!!

Den første som må nevnes i denne sammenhengen er vaktmester Bjørn. Bjørn jobber på Lilleborg skole, og det har han gjort siden 80-tallet. Bjørn overtok jobben etter gamle vaktmester Hansen eller Nilsen eller Olsen som kjeppjaga små gutter som stjærte epler i hagan hans.
Ikke bare kan Bjørn lage kaffe til kaffetørste Reddharer som kommer innom!!! Neida, han kan spille trompet og dirigere korps også!! Og sikkert fikse alt som går i stykker.
Og ikke nok med det:
Han finner batterier til folk som har glemt at de trådløse myggene ikke virker lenger, og sørger for at barna er stille før forestillingen begynner.
En stor applaus til Bjørn, dere!!!

Neste folk på veien som fortjener litt oppmerksomhet, var folka vi traff på trikkehallen. Vi kunne ikke spille på Kjelsås skole, for der bygger de om, så istedet ble vi "forvist" til Trikkehallen. Ikke et dumt sted å ha forestillinger, det er bare helt sikkert!!!
Vanligvis når vi spiser lunch, ser det sånn ut:

Ganske koselig dette, altså!!! Kaffe har vi fått, og et sinnsykt utvalg med knekkebrød og tubeoster, sågar polarbrød har vi tryllet frem fra sekken!!! Men på trikkehallen, der ble vi vartet opp etter alle kunstens regler, og mellom forestillingene, fikk vi en hel kafé til disposisjon!!! Nærmere popstjerne-livet kommer vi ikke!!!

Og ikke nok med at det var en deilig pause-sofa i trikkehallen, det var jammen hyggelige folk der også!! Det beste som finnes er når folk kommer og hjelper til med å rigge og bære. Bedre enn det blir det ikke!!

Så når vi først er i gang med å skryte av steder og folk, er vi nødt til å hedre Stig skole og verdens hyggeligste rektor.

Jan-Erik heter han, og er ekspert på å få oss til å føle oss veldig, veldig velkommen. Stig skole har en spesiell plass i hjertet vår, det er den eneste skolen vi har vært på 3 ganger.
Alt ved å komme på besøk til Stig er bra. Og jammen er ikke de ganske så glad i oss også:
http://www.stig.gs.oslo.no/aktuelt/nyhet.shtml#273078

På Grünerløkka skole møtte vi også en gammel kjenning av familien. Som faktisk satt barnevakt for oss da vi var små!! Og hun hadde gitt beskjed til elevene sine om at de måtte være EKSTRA stille under konserten, ellers ble det jo pinlig for henne!!!
Men Brynhild trengte ikke bekymre seg for de søte små, det gikk så fint, atte!!!

Vegard spiller sjakk hele tiden, og på Veitvedt skole, fikk han noen gode sjakk-råd av en sjakk-ekspert:

Vi traff også disse, som kastet glans over vår forestilling nr 100:

Så da er det bare å krysse fingrene og labbene for at den yngste Reddharen finner igjen stemmen sin, og at denne uka også blir full av fine stunder som dette:

La oss også krysse fingrene for at barna til Vegard skjønner at de må sove om natta, så vi unngår dette:

En super uke ønskes alle fra reddhareskribent

Kristine

Hundre-forestillings-jubileum!!!

På onsdag skjedde det noe som virkelig var en milepæl for Reddharene. Vi spilte vår forestilling nummer 100!!!!
I den forbindelse slo vi på stortromma, og lagde en aldri så liten jubileumsvideo!!!
Sånn ser det ut når Reddharene har 100-forestillings-jubileum!!

http://www.youtube.com/watch?v=lGIYQjFUIUA&feature=autoshare

Og som alltid: en liten quiz:
Ordet 100 blir brukt i mange ulike sammenhenger i denne videoen.
På ett tidspunkt kommer Kristine i skade for å bruke det litt feil!
Hva sier hun som ikke stemmer helt?

Lykke til!!!!

Den fineste rosen vi noengang har fått!!!

Etter en knallbra uke forrige uke, startet vi denne uka med en velfortjent fridag.  Men i går var det på'n igjen, nye skoler, nye mennesker, nye opplevelser, nye overraskelser.
Og en helt ny utfordring på vår vei: bilproblemer!!! Den trofaste toyotaen til Vegard, er plutselig ikke lenger fullt så trofast når den skal starte! Da er det veldig flaks for søstrene at vi har med oss en mann på tur!! Vegard er tøff når han spiller bass, men ekstra tøff når han får skru litt i en motor!!!

Og ikke bare er han tøff og sterk, han er smart også, og har gått til innkjøp av en egen start-boks, så hvis bilen ikke starter tidlig en morgen på Oslo S, drar Vegard bare frem boksen!!!
Mens vi sitter varmt og godt inni bilen og drikker kaffe. Nei, hva skulle vi gjort uten Vegard!!

Noen ganger får Vegard litt konkurranse av andre menn som vil hjelpe til. Undertegnede sliter av og til litt med å ta imot all denne hjelpen, i hvertfall når det er sykt tidlig om morgenen. Hun får litt lyst til å si sånn: "altså, nå har vi spilt denne forestillingen over 90 ganger, og vi VET hvordan vi rigger opp en videokanon", men så får hun et krasst blikk fra søsteren sin. tar seg sammen og smiler så pent hun kan og takker for hjelpen.

Dagen i går var en fantastisk dag full av overraskelser. Den første overraskelsen, var at vi traff en kulturkontakt som hadde gått på realskolen sammen med tanta vår. Alltid hyggelig når noen kjenner familien! Og vi ble overøst av positivitet og snille og hyggelige barn og lærere på den første skolen vi var på. Er det lov til å skryte litt spesielt av en bydel i Oslo? Uten at de andre føler seg forbigått? Fint. Jeg vil herved skryte av Oppsal bydel. Vi har vært på mang en skole i denne bydelen, og vi smiler alltid resten av dagen når vi har vært på besøk hos en Oppsal-skole. Heia Oppsal, heia Oppsal, ole, ole, ole!!!!!

Den neste overraskelsen, var at vi traff selveste Nøtteliten da vi skulle sette oss i bilen og kjøre videre. Han drev og turna rundt med hopp og sprett og tjo og hei, og var ikke det minste redd for oss!!! Han gjorde mange rare hopp, i fra tre til tre og stamme ned og opp. Men vi måtte rive oss løs og kjøre videre.
Og på den neste skolen fikk vi altså en helt fantastisk velkomst. Ikke bare kom det elev-verter med kaffe og greier, men dagens skribent traff igjen Siv Anita som hun ikke hadde sett på 17 år!! Morsomt og overraskende!!

Vi fikk oss også en overraskelse da vi skulle rigge. Ikke bare var vi i en gymsal med et fredet maleri, men vi måtte dra ut hele den lange skjøteledningen Ingrid fikk av søstra si til jul for å få strøm!! Det er ikke ofte vi må gå over bekken etter strøm!

Så hvis du ikke vet hva du skal gi søstra di til jul, kan jeg jo tipse om at skjøteledning er bra å ha!!

Men hvorfor denne overskriften? Fikk vi virkelig enda flere blomster på vår vei? Vi har jo mottatt roser opptil flere ganger på denne turnéen, og det er utrolig hyggelig og rørende. Og hvordan vet man at en rose er den fineste man noengang har fått?
Før dere får svaret på dette: visste dere at banan gir rask energi? SE på den energien!!!

På skolen med det fredede gymsal-maleriet var det en flott gjeng med lærere som hadde gjort leksa si før vi kom!!!! Siv Anita kunne fortelle at de hadde øvd på avslutningssangen vår "Mørkredd", som Ingrid har laget tekst og melodi til. Den hadde de funnet på hjemmesiden vår, med karaoke-komp til og greier. Så vi var på en måte litt forberedt på at de kom til å synge med på den sangen. Men at de sang SÅ inderlig med!!! DET hadde vi ikke ventet oss i det hele tatt!!! De kunne HELE sangen, de!! Alle versene!!! Og noe sånt har vi aldri opplevd før. Vi ble rett og slett så overrasket at vi nesten mistet munn og mæle. Men det gjorde ingenting, for de nydelige 1. og 2. klassingene overtok hele showet!! En rask blikk-veksling mellom søstrene, kunne avsløre at de reagerte på akkurat den samme måten, og konklusjonen fra begges side, var at det ikke nyttet med mer blikk-kontakt i løpet av sangen.
De som kjenner oss godt, vet at det ikke skal så mye til før tårene spretter hos oss. Vi blir rørt av alt mulig. Og når det sitter 150 barn og synger sangen vår, ja da sier det seg selv at følelsene tok litt overhånd.
Men vi klarte oss fint, helt til den siste ungen gikk opp trappa, men da spruta tårene, gett. Ikke bare litt heller.
Det er den fineste gaven vi noensinne har fått i løpet av 90 konserter i skolesekken. Finere enn den vakreste rose. De skulle bare visst hva de gjorde med oss, de ungene!
Vi HAR verdens beste jobb!!!!

Helt til slutt: vi gir oss ikke med disse quiz-greiene våre. Vi kan jo avsløre at vi har kåret en vinner fra de første bloggene. Vinneren ble John, gratulerer til deg, premien hans var å spise middag med en av Reddharene. Håper premien falt i smak.
Dagens quiz er ganske vanskelig, og premien er flott!!! Vinneren er med i trekningen om å få bli med og feire når Reddharene skal ha sitt 100-forestillings-jubileum.
Her kommer den:
På ett av bildene med strømledningen på, har Kristine gjemt en liten tape-bit. Hvilket bilde er det, og HVOR er tape-biten?

Lykke til!!!!

Dagens lettrørte skribent: Kristine

Ei uke slik uker skal være :)

Noen dager er rett og slett bedre enn andre og noen uker er mer enn andre fylt med flere dager som er bedre enn andre. ;) Forrige uke var en slik en. En dag som begynner med varm mottagelse, fortsetter med vellykket forestilling takket være nydelige barn og flinke lærere, gjennomsyres av god tid og god stemning, tar en overraskende vending med gaver fra søte, snille Kristine som hadde sørget for at reddharene skulle bli heldige eiere av hver sin reddhareT-skjorte

samt bilmagnet, som vi har ønsket oss i mange år

 fortsetter enda videre med gode samtaler og god lunsj

ekte kaffemaskin med fri tilgang til de nydeligste kaffevarianter,

  durer enda videre med en ny forestilling med herlige barn og tidenes flittigste kulturkontakter, samt mulighet for visuelle finurligheter der Vegard kan få fritt spillerom,

 påfølgende backstage med uhorvelig plass til aktørene,

 elefanttrapes til den yngste reddharen som alltid har ønsket å jobbe på sirkus,

 juletre til Kristine som alltid har ønsket seg en stjerne i toppen som ikke trenger å vannes.. Eller vent.. Treet var det som ikke skulle vannes ja..

 glava til Vegard som alltid har ønsket seg... ehh glava..?

 ja, en slik dag den sier seg selv må bli bra og setter en god standard for resten av uka. Dersom det var noen nå som syns denne setningen om denne dagen ble fryktelig lang, så har dere helt rett i det altså. Men det er utrolig hvor lange setninger blir når man skal putte bilder inni dem...
Andre ting vi har tatt bilder av er selvsagt ting vi kunne tenke oss å stjele og som i tillegg kan stikkes under en stol. Vi begynte med kaffemaskinen. Et naturlig offer for sånne som oss som er så avsindig glade i kaffe.

Så var det dette med stolen da....

man trenger vel ikke akkurat hovedfag for å forstå at dette var et håpløst prosjekt.
Fulle av mot tenkte vi at det går fint la oss heller prøve med flygelet som Vegard så fint satt og musiserte ved.

Kan faktisk hende at det akkurat her KAN være greit med hovedfag for å få dette prosjektet under stolen...
Men en  fyr som var i et strålende humør til tross for manglende hovedfag denne dagen var:

 Han stod virkelig på pinne fro Vegard og spilte med til Vegard sine flygeltoner, og selv om han hadde gitt opp prosjektet UNDER stolen så hadde han videreutviklet det til VED stolen. Og det er ikke verst tenkt når du er en pinne.. Med mindre alt som har med VED å gjøre ligger rimelig latent pga materialet til disse skapningene..

Nok om pinner. Her har vi Vegard slik han ser ut gjennom forestillingen. Ser han ikke proff ut?:

 En nydelig hendelse som er verdt å nevne er da vi fikk tilbud om kaffe denne dagen. Så glade ble vi over det tilbudet at da vedkommende kom inn med koppene til oss så sang vi flerstemt med piano og med myggene på: Svantes lykkelige morgen. For de som ikke kan titler på alle sanger, så er det altså sangen med teksten:
"Livet er ikke det verste man har, og om lidt er kaffen klar". Og riktige så fornøyde var vi med oss selv for den fantastiske velkomstekaffekomitteen vi iverksatte på null komma niks, så vi ble temmelig overrumpla da det viste seg å være TE istedet for kaffe. Vegard holdt optimismen oppe så lenge som mulig og konkluderte med at: Denne kaffen må de ha hatt te oppi! Jeg likte det at han ikke tenkte på muligheten for at det kunne være te. Klart det var kaffe, det smakte sikkert bare litt te av den. Men te var det og en slik misforståelse burde vi sikkert ha stukket under en stol.

 Så det gjorde vi og det gikk da riktig så fint :)

Torsdag derimot var en skikkelig slitsom dag på jobb...

Da hadde vi to forestillinger på en og samme skole og vi slapp derfor å rigge opp og ned utstyret vårt to ganger. Slitsomt... Noe annet som var slitsomt var at vi fikk en god og lang lunsjpause mellom de to forestillingene.. Virkelig et slit. Og som om ikke det var nok så hadde vi en kulturkontakt som stadig kom løpende med kaffekanna for å sørge for at vi hadde påfyll og at vi hadde det bra.. Stakkars oss..Kan det bli verre enn det?

Åjada. Verre ble det da vi etter siste forestilling fikk en kjempeapplaus og hver vår store blomsterbukett...

Og så til slutt-som om vi ikke hadde lidd oss i gjennom nok denne dagen- så ble vi bedt om å skrive autografer og ble hyllet som helter..

Det er etter slike dager man bare får lyst til å komme seg hjem og gjemme seg under dyna og bli der.. Virkelig en slitsom dag på jobb.. ;)

Når en sånn goduke i tillegg avsluttes på beste vis, så kan man konkludere med at vi har en herlig jobb.
På fredagen havna vi nemlig på en nydelig skole der vi møtte verdens beste publikum. De presenterte seg faktisk som det- og jammen viste det seg å stemme. I tillegg til herlig engasjement var også ro et gjennomgående tema på denne skolen, sammen med pinnsvin, hare og løve.. Den som har sett forestillingen vår vet jo at dette passer helt perfekt. Og de som ikke har sett forestillingen vår vet også nå at dette passer helt perfekt.
Her har dere selveste Bolla:

Hun fikk faktisk lov til å bli med på forestillingen vår. :) Og hun var overalt- til og med på døra:

Helene harefrøken bodde i rommet ved siden av og på veggene var det løver av alle slag:

Magiske løver som kunne sitte feil vei uten å dette ned fra veggen..
(greit da.. innrømmer det igjen..Det er bare jeg som har glemt å snu bildet...)
På denne skolen hadde de virkelig forberedt seg på at vi kom for stolene var spesialdesignet med tennisballer på stolbena.

Det er hva jeg vil kalle å IKKE stikke problemet "stoler-som-bråker-og-skraper" under en stol. Bolla var nok vant til å bli stukket under stolen for det så ut som om hun aldri hadde gjort annet.. Så rutinert var hun at hun t.o.m. kunne stikkes under en stolrekke. Ingen tvil om at vi fryktelig gjerne kunne tenke oss å stjele denne lille hjerteknuseren med oss videre på turneen..

Nå mangler vi bare Nøtteliten, så har vi omtrent truffet alle de som er med på forestillingen vår! Og så burde vi vel kanskje tatt oss en tur til Lauvåsen.. Og Laffen har vi vel heller ikke truffet, men det gleder vi oss til. :)
Uka vår ble avsluttet med blomster enda en gang, nydelige og engasjerte unger, en liten fanklubb foran bilen og maaaassse klemmer. Det er sånt vi Reddharer liker. Tusen takk til alle herlige mennesker vi møtte på vår vei denne uka.

Ukeoppdaterende redhhareskribent: Ingrid