Årets finale..så var det slutt for denne gang!

Alt har en ende, bare pølsa har to, og nå er det slutt på turnélivet med Reddharene for denne gang. Litt trist, litt deilig og litt nødvendig med en liten pause nå. Trist fordi det er inmari morsomt å reise rundt, treffe fine folk, engasjerte unger, finne rare ting i gymsaler og tulle og tøyse i bilen. Deilig fordi man setter på en måte det vanlige livet litt på pause når man holder på sånn. I hvertfall når man må stå opp kvart over 5 for å rekke toget, jobber om ettermiddagen i tillegg til skolekonserter og har andre spilleoppdrag innimellom. Vennene mine lurer fælt på hvor det har blitt av meg den siste måneden, man er ikke så sosial når man legger seg gørrtidlig. Hele Volda lurer nok også på hvorfor Ingrid ikke er hjemme.
Nødvendig med en liten Reddharenepause er det fordi søstrene sisters trenger å komme seg ut av søstersymbiosen og begynne å snakke og tenke som to forskjellige individer og ikke som et tohodet søstertroll. Vegard trenger også en liten pause fra dette søsterfellesskapet, stakkars. Han må jo lide seg igjennom det ene latteranfallet etter det andre. Søstrene Hesjadalen ler ikke stille og dannet. Men han savner oss nok når det har gått noen uker!
Etter denne lange introen, er det på tide å gå over til tirsdagens hendelser. Dette var en meget spesiell dag som vi Reddharer hadde gledet oss til i dagesvis! Vi fikk nemlig med oss TORSTEIN, årets vinner av begge blogg-konkurransene!!!

Dagen startet strålende, og jeg møtte en blid og opplagt Torstein utenfor Oslo Plaza. Vi måtte til og med vente på Vegard og Ingrid!

Og som vi lovte, fikk Torstein sitte en hel dag i baksetet sammen med Ingrid. Ukulelen (som jeg har døpt Ukulene), måtte ligge baki sammen med det andre utstyret. Ikke bare fikk Torstein kjøre rundt med oss Reddharer. Han fikk også lov til å bære inn utstyr, rigge og filme forestillingen. Å være på tur med oss er bedre enn kinderegg. Vi nøyer oss ikke med 3 overraskelser på en gang, overraskelsene står i kø!

Torstein fikk også være med på å bestemme hva vi skulle stjele denne dagen. Han gikk for et typisk gutte-valg, nemlig denne fantastiske trappa. Den kom forresten godt med da han filmet den andre forestillingen, så på en måte stjal vi den nesten litt på ordentlig.

En annen ting jeg nesten kunne tatt med meg hjem på ordentlig (men vi er jo snille, så vi driver ikke med sånt annet enn i fantasien, må nesten presisere det, altså), var dette fikse serveringsbrettet!

Ellers var vi litt opptatte av å få dokumentert hvor fort vi faktisk rigger opp, så vi fikk Torstein til å filme oss mens vi rigget. 5 minutter brukte vi. Så vi fikk en utrolig lang og særdeles hyggelig lunchpause! Hovedaktiviteten i lunchen, var den store clementintesten. Hvem har best clementiner av rema og rimi? Konklusjonen ble vel igrunn at alles clementiner smakte forskjellig uansett hvilken butikk den kom fra. Og at hver clementin er unik og spesiell.
Kanskje dette kan være et bilde på vår tid i den kulturelle skolesekken. Skolene vi har vært på har vært som clementinene: det har vært noe fint og spesielt på alle skolene, vi har hatt en god smak i munnen etter hver forestilling, menå skille clementinene eller skolene fra hverandre nå i ettertid, det er ikke så lett!!!

Men noen ting husker man bedre enn andre. Den beste mottakelsen, og den verste. Den forestillingen som var så bra at vi klappet for oss selv etterpå, og den forestillingen da vi var syke og ufokuserte og veldig misfornøyde med oss selv.
Rare steder vi har skiftet. Flotte kulturkontakter vi har stiftet bekjentskap med. Nydelige unger, som har gitt oss masse flotte tilbakemeldinger, både underveis i forestillingen og etterpå. De ungene som har blitt så engasjerte og hatt så mye på hjertet at de har sitti med hånda oppe hele forestillingen. De ungene som helt tydelig var på konsert for aller første gang, og satt med store øyne og vidåpen munn. De grenseløse barna som hang seg i buksebeinet vårt da vi gikk forbi, midt i forestillingen! Den skolen der alle ropte "tøys og tull" da vi var redde for rare ting. Alle de som har hett Helene og har vært stolte over at det finnes en egen Helene (harefrøken)-sang. Unger som har flokka seg rundt oss etter endt forestilling. Klemmer vi har fått.

Lærere som har kommet til oss etter forestillingen med stjerner i øya og takka oss. Lærere (eller assistenter) som har gjespa under hele forestillingen og snakka med sidemannen i stenfor å passe på ungene. Vaktmesteren som i sin iver etter å hjelpe til, kom inn i garderoben for å hente meg da jeg uteble når Ingrid presenterte meg (noe som er endel av forestillingen, Kristine er nemlig redd for alle barna som sitter der i gymsalen, men når de har ropt "vi er snille" (noen roper at de er slemme eller onde, men det er jammen ikke mange), kommer hun ut av seg selv.)
Søte kulturverter, dem har det vært mange av, og jeg vet jammen ikke hvem som var søtest, de nydelig 1. klassing-vertene som måtte være 4 for å bære en matte, eller de blidingene som stod med skilt og loset oss trygt i havn og inn i gymsalen tidlig om morran.
Mitt verste minne: da den trådløse myggen min gikk i stykker. Mitt beste minne: da vi kun få timer etter at den trådløse myggen gikk i stykker, fikk en ny i hånda hos musikk-grossisten vi hadde kjøpt den av. Folk er så snille!!!
Andre gode minner er alle gode kaffekopper. Mer enn en kaffekopp skal ikke til for å gjøre reddharedagen perfekt :)

Vi avsluttet turnéen som seg hør og bør på café. Torstein var gjest og holdt humøret oppe blant oss slitne Reddharer. Etter at Vegard hadde gått, kom beviset på at søstrene Hesjadalen trenger å bli to ulike individer igjen. Ingrid spurte meg hva slags kaffe jeg ville ha. "Gjett" sa jeg. Og før hun fikk svart, sa jeg "helt riktig!" Jeg hørte inni meg at hun tenkte "svaret er kaffe mocca". Denne tankeoverføringsevnen kommer veldig godt med underveis i forestillingen. VI vet alltid hva den andre tenker! Merkelig, og veldig fint!

Det blir fint med en pause nå. Men om en liten stund er vi klare igjen!! Det er rart, men etter 70 forestillinger, er vi fortsatt klare for flere! Det hadde vært gøy om vi kunne turnert litt rundt om i landet også. Det er jo målet vårt. Men det er ikke så lett å passere gjennom nåløyet. Så får vi krysse fingrene for at Skolesekken i Oslo vil ha oss neste år også! Vi er klare!!!
Takk til alle trofaste lesere som har fulgt oss hele turnéen.

Dagens permiterte reddhare - Kristine